GMO-motstandens pris

Kronikk Klassekampen 12. desember 2015

I følge Verdens Helseorganisasjon (WHO), blir mellom en kvart og en halv million barn blinde hvert år som følge av mangel på A-vitamin, og halvparten av de dør innen et år etter at de er blitt blinde. Totalt regner de med at om lag 250 millioner barn under skolealder lider av A-vitaminmangel. Størst er problemet i Sørøst-Asia og i Afrika, hos de fattige som ikke har råd til å spise et variert og balansert kosthold.

Vi har ikke det problemet i Norge. Her lever vi sunt og bekymringsløst, med all næringen vi trenger. Her, i et av verdens rikeste land, kan vi ta oss friheten til å klage over at maten vår ikke er naturlig og økologisk nok. Her kan vi fantasere om at internasjonale konsern prøver å ta fra oss den rene, norske, naturlige maten vi “alltid” har klart oss med.

Det er lett å tenke at disse luksustankene ikke har noen ting med Sørøst-Asia og Afrika å gjøre. Men uheldigvis er det slik at Vestens idéer, kampanjer og handlinger av og til har konsekvenser langt utenfor vår priviligerte tilværelse, for med ideologi i hånd, og ingen kunnskap om det store bildet, har vi effektivt og brutalt stoppet viktig u-landshjelp, og satt kjepper i hjulene for en bemerkelsesverdig oppfinnelse som kan hjelpe millioner av fattige familier til en mer næringsrik diett.

Jeg hørte om “genmodifisert mat” på begynnelsen av 2000-tallet, da jeg var en ung og blåøyd miljøvernforkjemper. Min introduksjon til genmodifisert mat var i form av en nyhetssak om at miljøvernforkjempere, godt hjulpet av daværende forskingssjef for GenØk, Terje Traavik, hadde klart å overtale Zambia, midt i en sultkatastrofe, til å nekte å ta imot nødhjelp fra USA. De var redd for at det kunne være genmodifisert mais i nødhjelpen.

Det første jeg gjorde var å lese alt jeg kunne om bioteknologi og genmodifisert mat. Jeg kunne ikke forstå at mat som amerikanere spiste hver dag ikke skulle være god nok for mennesker i akutt sultnød. Det var helt ufattelig for meg at zambiske myndigheter heller vil la sitt folk dø enn å dyrke mat forbedret ved bioteknologi. Og jo mer jeg leste jo mer forbanna ble jeg. For allerede da dette skjedde, i 2002, var det tydelig at det ikke var noen negative effekter ved dyrking eller inntak av denne maten. Det var trygt, og ingen kunne vise til noe annet.

Nå er vi her, i 2015, og noen veldig smarte vitenskapsfolk har funnet en måte å forbedre ris på. De har tilført et gen fra mais, og på den måten laget en type ris som inneholder betraktelige mengder betakaroten, som kroppen på utmerket vis konverterer til livsviktig A-vitamin. En bolle med denne risen kan dekke mer enn halvparten av det daglige A-vitaminbehovet. De kaller den gyllen ris.

Genmodifisert mat har rukket å bli et av de mest gjennomforskede temaene i all vitenskap, og fortsatt er den gjennomgående konklusjonen at dette er trygt. Det er vitenskapelig enighet om at det ikke finnes noen større farer ved bruk av denne teknologien enn ved andre former for planteavl. Hvor enn mye de forsker på det kommer de frem til samme resultat. Det er trygt.

Så hvordan har det seg da, når vi nå har en mulighet til å hjelpe alle disse fattige barna med A-vitaminmangel, ved hjelp av et effektivt og trygt hjelpemiddel, at de fortsatt blir blinde og dør?

Jeg skulle så inderlig ønske det ikke var slik, men med årene er “miljøvernerne” blitt både mer uvitende og mer ekstreme. Det er nå en stor bevegelse av overpriviligerte vestlige humbugkremmere som fantaserer opp forferdelige historier om hvor dødelig disse genmodifiserte matvarene er, og skarer av naive økokjempere som faller rett i nettet deres.

Motstand mot genmodifisering er blitt den siste trenden i populær vitenskapsfornekting, og det er umulig å komme unna skrekkhistoriene om kreftsvulster i dyr, autisme hos barn (hvorfor alltid autisme?), forgiftning av miljøet, konspirasjonsteorier om frøprodusenter, og annet visvas og skremselspropaganda som ikke har noen hold i etablert vitenskap. I ly av motstanden og aktivismen finner man som oftest en kanal for salg av helsekost, “naturlige kurer” for alvorlige sykdommer og andre alternative produkter. Det er tidenes svindel og “alle” biter på.

Og gjennom propaganda og spredning av usannheter har den gylne risen blitt hektet opp i byråkrati og sabotasjer, i stedet for å gjøre livet bedre for millioner av mennesker.

Aktivister raserer risfelt i Filippinene. Aktivister raserer risfelt i Filippinene. Bilde: Department of Agriculture, Regional Field Office 5, Philippines.

Nylig kom nyheten om at risvarianten GR-2 E BRRI dhan29 endelig er klar for utendørs felttesting i Bangladesh, men alle involverte frykter den uunngåelige, varslede sabotasjen fra miljøvernorganisasjonene som jobber for å hindre utviklingen av denne livreddende risen.

La oss nå legge vekk myter, rykter og upålitelige kilder, og akseptere at genmodifisering rett og slett kan redde barneliv. Det føles så håpløst å sitte her og se på at et viktig verktøy for å hjelpe mennesker i nød blir blokkert. Igjen.

“Do your own research” liker vitenskapsfornekterne å si, men jeg ber dere innstendig: La vitenskapsfolk ta seg av vitenskapen, og hør på hva de har å si. De aller fleste ønsker bare å gjøre verden bedre for oss som bor i den.

Jan Schjetne er miljøvernforkjemper, teknologientusiast, og grunnlegger av diskusjonsgruppa Vi må snakke om GMO. Denne kronikken ble opprinnelig skrevet for Rasjonalitet, og ble så oppdatert og trykket i Klassekampen 12. desember 2015.

“De som kan få deg til å tro på absurditeter,
kan få deg til å begå avskyeligheter.”

— Voltaire, 1765